...for hva gjør vel livet rikere og mer levende enn nettopp kjærligheten? Ikke bare den klassiske mellom to mennesker - men all kjærlighet og alle kjærlighetsforhold vi inngår i... Å kjenne at man elsker noen er det som gir livet mening, det som gjør livet godt og vondt og godt igjen. Kjærligheten til vår partner, våre barn, våre foreldre og besteforeldre, våre søsken - vår utvidede familie. Og våre venner - som er den utvidede familien vi velger selv - basert på nettopp kjærlighet. Kjærligheten er det som gjør livet levende. Som gir oss trygghet og varme og mening, og som lar oss kjenne at vi finnes i en større sammenheng. Deler man på kjærligheten blir den bare større, og vi får mer tilbake... Men kjærligheten er også basis for smerten. For denne er kjærlighetens pris. Smerten som ligger i lengselen etter å bli elsket, i sorgen over tapt kjærlighet, i savnet etter noen du elsker... Det er et uttrykk som sier "Better loved and lost - than never loved at all." Å nettopp dette sier noe om kjærlighetens kraft. For aldri vil savn og smerte stikke dypere enn det som kommer i etterkant av sann kjærlighet. Ikke bare den klassiske kjærlighetssorgen, men ikke minst den sorgen som ligger i å mistet noen du elsker mer enn livet selv.
Å miste sitt førstefødte barn er en av de ultimate kjærlighetsprøvelser - og den desidert vanskeligste prøven jeg har opplevd. Det å først bære frem et barn, sette det til livet - og for første gang få kjenne den altomgripende, altoppoffrende kjærligheten morskjærlighet er - for så å så alt for tidlig skulle miste han igjen - det er ubeskrivelig. Livet forandres når man setter sitt barn til verden - en selv forandres ugjenkallelig - og likeledes forandres kjærlighetsbegrepet. Å intenst kjempe livskampen sammen med et nyfødt barn, og så å være nødt til være vitne til dødskampen hans når alt håp om liv var ute - var noe som skulle få meg til å miste troen på livet. Troen på at det ville oss noe godt. Det føltes som om all kjærlighet jeg eide ble begravet der i den lille hvite kista. Som om hele hjertet mitt lå der, sammen med den eneste jeg noen gang hadde elsket høyere enn livet selv. Gjennom den tåretette tåken kjente jeg nok varmen, hørte ordene, så blomstene - med det klarte ikke å trenge inn gjennom det skallet av kulde som omkranset meg. Men når jeg nå ser bildene, leser kortene, minnes mengdene med buketter - så kan jeg kjenne kjærligheten som omringet oss i etterkant av jordskjelvet i livet vårt. Jeg blir varm inni hjertet av å se halvsirkelen av mørkkledde mennesker står og holder rundt hverandre, og som omkranser oss og den altfor lille, hvite kista på den nydelige lille kirkegården mellom hav og hav, den kalde, kalde septemberformiddagen. For jeg kan kjenne kjærligheten. Jeg kan kjenne hvordan vår sorg også var deres, og jeg kan huske de tårevåte ansiktene med fortvilte øyne, de varme håndtrykkene, klemmene og alle de uttalte og uuttalte ordene - som jeg har lagt meg på minne og som gir meg trøst og glede og tro på kjærlighetens kraft.
For visst var kjærligheten der, også da jeg trodde den var tapt for alltid - og visst er det den som har hjulpet meg - og oss - opp og frem og dit vi er i dag. Og den kjærligheten og det hjertet jeg trodde jeg begravet den septemberformiddagen for 4 år siden, den lever jo i meg - i hjertet. Og den døde aldri - den har jeg evig og alltid med meg. Men det å skulle være mamma uten et barn - med hjertet værkende av morskjærlighet og savn, og tomme, tomme armer - DET var den største prøvelsen. For all annen kjærlighet bleknet sammenlignet med den jeg hadde opplevd med min sønn - og det var ikke lenger nok. Hjertet krevde å igjen få elske altomgripende, og føle på de varme, gode følelsesene - for uten det hadde ikke livet lengre mening. Og ikke før jeg over et år senere holdt vår lille sol i armene - vel hjemme fra sykehuset, i vårt trygge, lune hjem - kjente jeg igjen på den gode, varme tryggheten og gleden i hjertet som bare kjærlighet kan gi. Sorgen er aldri blitt borte, men sorg er også kjærlighet - og den bor i hjertet - sammen med minnene, savnet og motet som vår lille, førstefødte har gitt meg. Å komme dit var målet - for da klarte vi igjen å se all kjærligheten som omringet oss - og som hadde vært der hele tiden. Og jeg er full av ydmyk takknemlighet og glede over alle de flotte, gode menneskene som sto oss bi i den vanskelige tiden - og som beriker livene våre. Både mitt, min manns og våre barns liv. Uten hverandre og uten dere hadde vi ikke kommet hit...
Å elske - det er å leve. Og det finnes ubgrenset med kjærlighet har jeg fått erfare. Det å bli mamma igjen har minnet meg om denne sannheten - for jeg elsker jo også min nyfødte sønn like ubegrenset og altomgripende som mine andre to barn. Og likevel har jeg kjærlighet igjen til både min mann, min fantastiske storfamilie, alle mine venner og alle deres barn - også videre - for jo mer vi elsker jo mer kjærlighet får vi. Og visst har troen på kjærligheten fått sin renessanse denne sommeren og høsten - da hele det lille landet vårt mobiliserte all sin kjærlighet - og virkelig viste hverandre og verden at - JA- vi elsker... Jeg håper at vi kan huske dette. At vi kan bære det med oss. At vi klarer å se hvordan det speiler seg i våre egne opplevelser i våre små liv - og huske at vi kan dele. At vi kan ta hverandre inn under vår kjærlighetsparaply, og slik skape varme, forståelse - og ja ; mere kjærlighet...
http://www.youtube.com/watch?v=CLEtGRUrtJo&feature=related
Med kjærlig hilsen... ;)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar