 |
| Lillebror |
Å komme til Tromsø igjen har vært å komme "hjem" på så mange måter for meg. Misforstå meg rett - vi har hatt fantastiske, innholdsrike år på Andøya - og har mennesker, bilder, steder og opplevelser med oss i hjertet for alltid. Men Tromsø er hjemme - og det er så godt, så godt å kjenne at brikkene faller stadig mer på plass. Her har vi funnet oss til rette - og vi har igjen fått et hjem vi trives i - en trygg og god plass å komme hjem til for oss alle fire. Vi har familien så mye nærmere - og det er så godt - både praktisk og følelsesmessig. Vi nyter det! Det har også vært deilig å komme nærmere gode, gamle venner. Vi tilbringer mye tid sammen og gleder oss stort over alle gode opplevelsene det gir både store og små. Jeg har også kunnet gjenoppta kontakt med venninner jeg ikke har sett på lenge - og også dette fryder jeg meg over. Også er det byen min da. Vakre, deilige, varme, flotte Tromsø. Her jeg har vokst opp og blitt den jeg er. Gatene jeg kjenner så godt. Butikkene, kafeene, parkene og stedene som rammer inn små og store opplevelser fra barne-og ungdomsår... De fine friområdene jeg har så mange gode barneminner fra - som jeg nå får skape gode opplevelser i for mine barn. Den gode atmosfæren. Den levende byen. Øya, fjellene, skogene og havet. Hjemme <3 Følelsen jeg kjenner når jeg går ned til byen - som rommer minner og stemninger - som gjør meg stolt over at dette er mitt element - stolt og glad for å være Tromsø-væring!
 |
| Utsikten fra verandaen |
Og familien da. Denne deilige lille kjernen som har fått et kjærkomment tilskudd i form av lillebror. Det er så godt å ha han hos oss. Så godt å være fire her hjemme. Så godt å igjen få oppleve underet å få sette et liv til verden... Og samtidig så mange følelser. For igjen har jeg fått en sønn - og jeg ser storebrorens trekk i lillebrors ansikt. Jeg husker tankene og følelsene og forhåpningene så godt. Jeg holder lillebror inntil meg og kjenner at også storebror er i armene mine - at jeg favner også han. At hver gang jeg sier "mamma sin lille gutt" stikker en sårhet i hjertet. Men også så uendelig godt å kjenne at lillebror lever- høre gurglingen hans, se at han smiler, kjenne han klemme rundt fingeren min med den sterke, lubne hånda. Gå inn om natta og se han - se hvor lik han er storebror når han sover, og hendene hans søker mot munnen og øret - og samtidig høre at han puster selv - og vite at han er for å bli... Morshjertet er stort og har mange rom - og jeg føler meg så rik og heldig som nok en gang får oppleve mirakelet!
Storesøster er stolt og flott. Ei fantastisk jente - med så mange tanker, så mange spørsmål og refleksjoner - og så mye kjærlighet. Hun forundrer meg og imponerer meg og gjør meg stolt og varm i hjertet hver eneste dag. Samtidig kjenner jeg mer og mer på den sårheten det ligger i erkjennelsen at jeg ikke alltid kan beskytte henne. At hun stadig oftere fremover må møte utfordringer og vanskeligheter selv - og finne sin vei i livet. Det er vondt og godt - og jeg håper at vi klarer å gi henne den kjærligheten, tryggheten og ballasten hun trenger for å klare det best mulig...
Livet har mange sider - og vi vet så lite. Det er det som gjør det så spennende og godt å leve. Og deter godt når summen av dette kan gjøre at jeg kan sitte med kaffekoppen en mandgas formiddag og føle meg "blessed." Jeg håper jeg klarer å ta følelsen med meg videre i uka - og at dagene blir gode. Ikke bare for meg og mine - men for så mange der ute...
Ha en nydelig dag <3
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar