Aksel Hennie er en klok mann...

"Livet er den eneste veien å gå. Sorgen er der. Jeg er så takknemlig for de små sekundene og minuttene, innimellom de timene og dagene som plutselig er gode, og som fungerer. Det er de øyeblikkene vi skal jakte på. De skal vi bruke alle midler for å nå. Vi skal bruke kunst, kultur, politikk eller hva det måtte være, for å komme oss til de øyeblikkene som gir oss glede og som gir oss lyst på livet. For det fins så mye å ha lyst på livet for."  - Aksel Hennie på Senkveld etter tapet av broren sin-

Å elske - DET er å leve...

...for hva gjør vel livet rikere og mer levende enn nettopp kjærligheten? Ikke bare den klassiske mellom to mennesker - men all kjærlighet og alle kjærlighetsforhold vi inngår i... Å kjenne at man elsker noen er det som gir livet mening, det som gjør livet godt og vondt og godt igjen. Kjærligheten til vår partner, våre barn, våre foreldre og besteforeldre, våre søsken - vår utvidede familie. Og våre venner - som er den utvidede familien vi velger selv - basert på nettopp kjærlighet. Kjærligheten er det som gjør livet levende. Som gir oss trygghet og varme og mening, og som lar oss kjenne at vi finnes i en større sammenheng. Deler man på kjærligheten blir den bare større, og vi får mer tilbake... Men kjærligheten er også basis for smerten. For denne er kjærlighetens pris. Smerten som ligger i lengselen etter å bli elsket, i sorgen over tapt kjærlighet, i savnet etter noen du elsker... Det er et uttrykk som sier "Better loved and lost - than never loved at all." Å nettopp dette sier noe om kjærlighetens kraft. For aldri vil savn og smerte stikke dypere enn det som kommer i etterkant av sann kjærlighet. Ikke bare den klassiske kjærlighetssorgen, men ikke minst den sorgen som ligger i å mistet noen du elsker mer enn livet selv.

Å miste sitt førstefødte barn er en av de ultimate kjærlighetsprøvelser - og den desidert vanskeligste prøven jeg har opplevd. Det å først bære frem et barn, sette det til livet - og for første gang få kjenne den altomgripende, altoppoffrende kjærligheten morskjærlighet er - for så å så alt for tidlig skulle miste han igjen - det er ubeskrivelig. Livet forandres når man setter sitt barn til verden - en selv forandres ugjenkallelig - og likeledes forandres kjærlighetsbegrepet. Å  intenst kjempe livskampen sammen med et nyfødt barn, og så å være nødt til være vitne til dødskampen hans når alt håp om liv var ute - var noe som skulle få meg til å miste troen på livet. Troen på at det ville oss noe godt. Det føltes som om all kjærlighet jeg eide ble begravet der i den lille hvite kista. Som om hele hjertet mitt lå der, sammen med den eneste jeg noen gang hadde elsket høyere enn livet selv. Gjennom den tåretette tåken kjente jeg nok varmen, hørte ordene, så blomstene - med det klarte ikke å trenge inn gjennom det skallet av kulde som omkranset meg. Men når jeg nå ser bildene, leser kortene, minnes mengdene med buketter - så kan jeg kjenne kjærligheten som omringet oss i etterkant av jordskjelvet i livet vårt. Jeg blir varm inni hjertet av å se halvsirkelen av mørkkledde mennesker står og holder rundt hverandre, og som omkranser oss og den altfor lille, hvite kista på den nydelige lille kirkegården mellom hav og hav, den kalde, kalde septemberformiddagen. For jeg kan kjenne kjærligheten. Jeg kan kjenne hvordan vår sorg også var deres, og jeg kan huske de tårevåte ansiktene med fortvilte øyne, de varme håndtrykkene, klemmene og alle de uttalte og uuttalte ordene - som jeg har lagt meg på minne og som gir meg trøst og glede og tro på kjærlighetens kraft.

For visst var kjærligheten der, også da jeg trodde den var tapt for alltid - og visst er det den som har hjulpet meg - og oss - opp og frem og dit vi er i dag. Og den kjærligheten og det hjertet jeg trodde jeg begravet den septemberformiddagen for 4 år siden, den lever jo i meg - i hjertet. Og den døde aldri - den har jeg evig og alltid med meg. Men det å skulle være mamma uten et barn - med hjertet værkende av morskjærlighet og savn, og tomme, tomme armer - DET var den største prøvelsen. For all annen kjærlighet bleknet sammenlignet med den jeg hadde opplevd med min sønn - og det var ikke lenger nok. Hjertet krevde å igjen få elske altomgripende, og føle på de varme, gode følelsesene - for uten det hadde ikke livet lengre mening. Og ikke før jeg over et år senere holdt vår lille sol i armene - vel hjemme fra sykehuset, i vårt trygge, lune hjem - kjente jeg igjen på den gode, varme tryggheten og gleden i hjertet som bare kjærlighet kan gi. Sorgen er aldri blitt borte, men sorg er også kjærlighet - og den bor i hjertet - sammen med minnene, savnet og motet som vår lille, førstefødte har gitt meg. Å komme dit var målet - for da klarte vi igjen å se all kjærligheten som omringet oss - og som hadde vært der hele tiden. Og jeg er full av ydmyk takknemlighet og glede over alle de flotte, gode menneskene som sto oss bi i den vanskelige tiden - og som beriker livene våre. Både mitt, min manns og våre barns liv. Uten hverandre og uten dere hadde vi ikke kommet hit...

Å elske - det er å leve. Og det finnes ubgrenset med kjærlighet har jeg fått erfare. Det å bli mamma igjen har minnet meg om denne sannheten - for jeg elsker jo også min nyfødte sønn like ubegrenset og altomgripende som mine andre to barn. Og likevel har jeg kjærlighet igjen til både min mann, min fantastiske storfamilie, alle mine venner og alle deres barn - også videre - for jo mer vi elsker jo mer kjærlighet får vi. Og visst har troen på kjærligheten fått sin renessanse denne sommeren og høsten - da hele det lille landet vårt mobiliserte all sin kjærlighet - og virkelig viste hverandre og verden at - JA- vi elsker... Jeg håper at vi kan huske dette. At vi kan bære det med oss. At vi klarer å se hvordan det speiler seg i våre egne opplevelser i våre små liv - og huske at vi kan dele. At vi kan ta hverandre inn under vår kjærlighetsparaply, og slik skape varme, forståelse - og ja ; mere kjærlighet...

http://www.youtube.com/watch?v=CLEtGRUrtJo&feature=related

Med kjærlig hilsen... ;)

Priceless...

"Åååå - se mamma! Det va vakker melk!" Utbrøt treåringen da ho fikk servert rosa Biola med bringebær til fredagsfrokosten. Den vakre melka falt virkelig i smak, og var tydeligvis en prinsesse verdig.

Ellers har vi ruskevær i Nordens Paris i dag, og vi har foreløpig bare koset oss inne - til dels under pleddet ;) Skal snart legge ut på en mindre ekspidisjon for å få helgas nescessities i hus. Litt godis må det være. Har også et håp om å få sjekket ut nye Skeidar - som åpnet her i går. Det er imdlertid avhengig av samarbeidsvillige barn, så det gjenstår å se... Forøvrig er helga planlagt med kino med Snorkfrøken. Det blir hennes kinodebut - og både stor og liten gleder seg stort til popcorn og Knerten i knipe. Ellers blir det laksemiddag i dag, og senere gullrekka og et glass rødt med mannen. Så håper jeg på at hvertfall en av jentene i huset får besøkt frisøren i løpet av lørdagen, samt at vi får tatt en tur innom vårt fantastiske bibliotek! Biblioteksbesøk var fast lørdagsrituale i min barndom - og er en tradisjon jeg nå har forsøkt å iverksette for meg og mine. Snorkfrøken er som sin mamma veldig glad i bøker, og har store vanskeligheter med å begrense seg på lånefronten - så det er godt vi har barnevogn med kurv under med oss ;) Forøvrig blir det besøk av slekt og venner. Alltid like koselig - og vi gleder oss!

Ha en fortryllende helg <3

Jordbær...

Snorkfrøken I

...blir aldri helt feil. Hverfall ikke med fløte og sukker en hustrig oktobermorgen - sammen med verdens beste Snorkfrøken ;)  Lillebror sover i vugga, og vi drøyer sommeren så lenge vi kan! De siste dagene har imidlertid vært grå og litt trsiste her nord, men vi har altså hatt en fantastisk sommer og høst - med masse deilig sol og gode temperaturer. Da er det ingen plass i verden det er bedre å være enn i Nord-Norge.



Snorkfrøken II



Snorkfrøken har forøvrig hjemmedag i dag. Hun har 60% barnehageplass, og det betyr to dager hjemme hver uke. Det fungerer stort sett veldig fint - og jeg blir stadig både forfær og imponert over for ei stor og flink jenta jeg har fått. Synes det har skjedd så utrolig mye bare di siste par månendene, og jeg merker veldig godt at hun ikke er noe småbarn lengre. Det er fantastisk å følge henne, lære henne  å kjenne - og stadig få ta del i nye, fantastiske sider ved det mennesket hun er. Jeg kan ikke annet enn å glede meg til fortsettelsen. For øyeblikket er hun ivrig opptatt av rollelek med puslespillbrikker - så det skal ikke stå på fantasien ;)

Nei livet er godt å leve altså, og heldige er vi. Jeg leser om ungdommen som overlevde Utøya massakren, og tenker på bildene og frykten som skal sitte i de unge kroppene resten av livet - og jeg tenker over hvor fort livet kan snu - og alt kan forandres ugjenkallelig. Vi må passe på å ta vare på hverandre og på dagene vi har - for de er også alt vi vet...

Nyt dagen!

Blessed...

...er det jeg føler om livet på en mandags formiddag.

Lillebror

Å komme til Tromsø igjen har vært å komme "hjem" på så mange måter for meg. Misforstå meg rett - vi har hatt fantastiske, innholdsrike år på Andøya - og har mennesker, bilder, steder og opplevelser med oss i hjertet for alltid. Men Tromsø er hjemme - og det er så godt, så godt å kjenne at brikkene faller stadig mer på plass. Her har vi funnet oss til rette - og vi har igjen fått et hjem vi trives i - en trygg og god plass å komme hjem til for oss alle fire. Vi har familien så mye nærmere - og det er så godt - både praktisk og følelsesmessig. Vi nyter det! Det har også vært deilig å komme nærmere gode, gamle venner. Vi tilbringer mye tid sammen og gleder oss stort over alle gode opplevelsene det gir både store og små. Jeg har også kunnet gjenoppta kontakt med venninner jeg ikke har sett på lenge - og også dette fryder jeg meg over. Også er det byen min da. Vakre, deilige, varme, flotte Tromsø. Her jeg har vokst opp og blitt den jeg er. Gatene jeg kjenner så godt. Butikkene, kafeene, parkene og stedene som rammer inn små og store opplevelser fra barne-og ungdomsår... De fine friområdene jeg har så mange gode barneminner fra - som jeg nå får skape gode opplevelser i for mine barn. Den gode atmosfæren. Den levende byen. Øya, fjellene, skogene og havet. Hjemme <3 Følelsen jeg kjenner når jeg går ned til byen - som rommer minner og stemninger - som gjør meg stolt over at dette er mitt element - stolt og glad for å være Tromsø-væring!

Utsikten fra verandaen

Og familien da. Denne deilige lille kjernen som har fått et kjærkomment tilskudd i form av lillebror. Det er så godt å ha han hos oss. Så godt å være fire her hjemme. Så godt å igjen få oppleve underet å få sette et liv til verden... Og samtidig så mange følelser. For igjen har jeg fått en sønn - og jeg ser storebrorens trekk i lillebrors ansikt. Jeg husker tankene og følelsene og forhåpningene så godt. Jeg holder lillebror inntil meg og kjenner at også storebror er i armene mine - at jeg favner også han. At hver gang jeg sier "mamma sin lille gutt" stikker en sårhet i hjertet. Men også så uendelig godt å kjenne at lillebror lever- høre gurglingen hans, se at han smiler, kjenne han klemme rundt fingeren min med den sterke, lubne hånda. Gå inn om natta og se han - se hvor lik han er storebror når han sover, og hendene hans søker mot munnen og øret - og samtidig høre at han puster selv - og vite at han er for å bli... Morshjertet er stort og har mange rom - og jeg føler meg så rik og heldig som nok en gang får oppleve mirakelet!

Storesøster er stolt og flott. Ei fantastisk jente - med så mange tanker, så mange spørsmål og refleksjoner - og så mye kjærlighet. Hun forundrer meg og imponerer meg og gjør meg stolt og varm i hjertet hver eneste dag. Samtidig kjenner jeg mer og mer på den sårheten det ligger i erkjennelsen at jeg ikke alltid kan beskytte henne. At hun stadig oftere fremover må møte utfordringer og vanskeligheter selv - og finne sin vei i livet. Det er vondt og godt - og jeg håper at vi klarer å gi henne den kjærligheten, tryggheten og ballasten hun trenger for å klare det best mulig...

Livet har mange sider - og vi vet så lite. Det er det som gjør det så spennende og godt å leve. Og deter godt når summen av dette kan gjøre at jeg kan sitte med kaffekoppen en mandgas formiddag og føle meg "blessed." Jeg håper jeg klarer å ta følelsen med meg videre i uka - og at dagene blir gode. Ikke bare for meg og mine - men for så mange der ute...

Ha en nydelig dag <3

Nytt liv - Familien Fjong sommeren 2011

Velkommen til vårt nye liv <3 Ny by, nytt hus, ny jobb for pappaen og ny barnehage for Signe. Og ikke minst; nytt familiemedlem! Lille Tage kom til oss 10.juli, og endret igjen alt her hjemme. Vi har hatt en fantastisk sommer sammen med hverandre, med familie og med gode venner og gode opplevelser. Vi har funnet oss til rette og falt til ro i vårt nye hjem - og trives og har det nydelig godt! I og med at bloggtørken har vært lang, velger jeg å oppsummere sommeren i bilder heller enn ord - så håper jeg å komme med hyppigere oppdateringer og refleksjoner fremover ;)

Tromsø-sommer

Første frokost i nytt hjem

Tromsø museum

Polaria

Termindag - Prestvannet

Lillebror <3

Lunsj i det grønne - Danmark

En ny venn er født ;) Build-a-bear

Endelig badevær <3

Båttur med Glimt II

Skipnes

Tage <3



Den nye bloggen skal være et sted for hverdagstanker, tips og triks, oppdateringer, mat, glede og livets små og store opplevelser. Vi gleder oss til nye dager, nye utfordringer og nye opplevelser sammen. Velkommen!