Beretninger om begynnelser...

Har sett "Beretninger om begynnelser" - noe som alltid beveger meg. Sist gang var utrolig sterkt, gjenkjenbart og smertefullt spennende. I dag likeså.

For tenk at jeg i dag kan sitte her å savne livet på Nyfødt Intensiv. Jeg skrur klokken tilbake til 2007, og det blir utenkelig. Vi lever intenst, med følelsene utenpå. Jeg sier de samme tingene, tenker de samme tankene, har den samme innstillingen som hun jeg akkurat så på tv. Livet er forsøk på søvn, litt mat, pumping opp og i mente, desinfeksjonssprit, lunken kaffe, alarmer, respiratorsus, samtalerom, tuber, engler i hvitt, leger, blodgass - og HÅVARD. En nydelig liten baby, der inne - i en glassboble. Svevende mellom liv og død, men så levende, så vakker, så perfekt.

Vondt i magen. Redsel. Raske dusjer med telefonen liggende på badet. Skrittene våre som skaper ekko i en stille korridor. Mannen min som sier "Når Håvard blir ungdom skal vi innprente i han at han skal være forsiktig. Ikke noe villmannskjøring. Han skal ikke havne i koma - vi har sittet nok dager og netter og fulgt med på skjermer."  Håpet som lever, om enn i varierende grad. Redselen for det ukjente. Troen på livet. Skepsisen. Tårene. Bleieskift med q-tips og små kompresser. Vekten av 685 gram på brystet mitt. Skrekkblandet forventning. Varme klemmer fra verdens fineste sykepleiere. Historier om overlevere. Historier om død. Inntil det siste lever håpet. Jeg hadde en slags urealistisk forhåpning om at kanskje - kanskje - skulle han bare begynne å puste selv når de koblet han fra respiratoren. Jeg visste det ikke var sant, men jeg klamret meg likevel til håpet. Før alt ble vondt.

Jeg savner dette, Håvard - for da levde du. Da kunne vi enda ta oss i å tro at livet var noe som ville oss bare godt. Da kunne vi tenke tankene om du som vokste- som ble en stor gutt. Om regntøy vi skulle kjøpe. Om hopping i vanndammer. Om turer vi skulle gå - med deg. Om en blond liten tass med raske ben. En liten kjempe som aldri skulle slutte å kjempe... Men du er du- og vi kommer ikke tilbake dit. Du er død. Du trengte aldri regntøy, for den septemberdagen da vi sto våte og kalde rundt deg, lå du inne i en kiste.

Livet ble godt likevel. Annerledes, men godt. Vi lever takknemlige dager med dine småsøsken løpende rundt bena våre, og med deg i hjertet. På grunn av deg er jeg bedre, på grunn av deg gjør jeg andre ting for andre mennesker enne jeg ellers ville gjort, på grunn av deg er jeg en bedre mamma, en bedre datter, en bedre kone, en bedre venn, en bedre sykepleier og et bedre medmenneske. Men likevel - i dag savner jeg livet på Nyfødt Intensiv. Det Intensive livet. Livet i en boble, ved siden av verden. Da vi enda ikke visste. Da du varALT. Da vi enda håpet at du skulle hjem med oss. Da vi hørte snakk om "kiloskaker", "familiehybel," matkuponger, sykemelding og omsorgspenger. Da vi kunne snakke om hvorvidt du ville bli svaksynt. Jeg lengter etter hånden din som holdt min så sterkt, og som gav meg styrke.

 

Jeg er lei for det...

... men jeg er visst ingen god blogger sånn på det jevne ;) Livet er litt travelt, og jeg kjenner jeg er blant dem som bare får "inspirasjonen" over meg sånn nå og da... Men bær over med meg - innleggene kommer når de kommer.

Her går livet sin vante gang. Jeg er inne i min tredje uke som gressenke-alenemor med mannen på Mauritius på jobb. Det går overraskende bra, men er nok tungt for ei lita tuppe på tre å ha en pappa på andre siden av jorda. Men hun er og blir en solstråle, selv om det kommer noen gråtetokter innimellom. Lillebror er blitt 8 og en halv måned, og stor gutt som reiser seg og faller i ett sett. Men en blid, god og kosete gutt som det er deilig å være sammen med. Nå er det bare kort tid igjen av min permisjon, og det kjenner jeg er litt sårt. Det blir tungt, men det blir sikkert bra etterhvert.

Nå gleder vi oss først til påskefeiring i vakre Hovden - paradis på jord. Vi ser frem til deilige dager sammen med familie, og forhåpntligvis bål i fjæra, påskeeggjakt, sol og fine trilleturer.

Ønsker dere alle en deilig påske <3

Julebrev

Jula 2011

«Vi utveksle gava med dem vi e gla i

Vi tenne små lys og minnes dem som dro

Vi tenn lyset førr håp, førr kjærligheit og savne

og vi gler oss tel daga med lengsel og ro...»

Også i år har de nydelige ordan fra Familien Tor Hovden sin nydelige «Førjulsdrøm» fulgt oss igjennom førjulstida. Ord som varme og smelte hjerte, så både tåran og smilet får komme til overflata. For for mæ e adventstida ei tid der æ leve nært de store følelsan. Ei tid med møke daga og lyse kvelda inne i stua. Ei tid der familien e viktig, og der det e ekstra godt å være nær hverandre. Ei tid for glede, for å lengte, for minnes og for å savne. Ei tid for håp, kjærlighet og takknemlighet.

Livet e godt for Familien Fjong i Tromsø. 2011 har vært et innholdsrikt år for oss. Et år vi gikk inn i med en engel i hjertet, et håp i magen og ei sol på fanget. Et år vi starta på Andenes og som vi avslutte i Tromsø. Et år for avskjeda og for nye utfordringe og muligheta. Et år der familie har stått i fokus. Både våres lille her hjemme, og den store, gode som omkranse oss. Et spennanes år, med omveltninge som vil følge oss inn i fremtida. Vi har forlatt Andenes og «Gløtt» som va hjemmet vårres de fire viktigste åran i våres liv. Det va både en lett og en vanskelig avgjørelse å ta. Lett på den måten at vi visste at vi skulle vende «hjem» til Tromsø. Til familie og vænna, og et liv vi hadde savna. Vanskelig fordi vi trivdes så godt. Fordi vi hadde knytta bånd og fått nye vænna, og fordi vi va blitt så gla i den førrblåste, spektakulære øya og huset våres i havgapet. Det første hjemmet våres som familie, der vi har gjennomlevd livets ytterpunkta – og delt så mange små og store øyeblikk. Men avgjørelsen blei Tromsø, med gammel trygghet og nye utfordringe. Torstein starta i ny og spennanes jobb her, og sammen starta vi våres nye liv.

10.juli kom endelig lillebror til oss. En 3428grams gullklump, som vi stadig lar oss fortrylle av. Signe stolt og god storesøster, som ordne ut og passe på at alt e bra med lille Tage. Det varme mamma- og pappahjerta, som i svingan både knirke og krible av stolthet og kjærlighet. Hver eneste dag smile vi stolt, hver eneste dag blinke en tåre i en øyekrok, hver eneste dag dele vi en god latter med ungan ,og hver eneste dag utbryt en av oss nåkka alla «herregud kor god dem e» eller «æ eeee så gla i de ungan.» Det e de øyeblikkan vi må være flink å fokusere på når hverdagen til tider e vel hektisk, og søvnkontoen e i minus. For når vi huske de øyeblikkan – så kjenne vi på kor godt livet e – og kor heldig vi e som har fått det så godt.

2011 har bydd på mange gode opplevelsa. Vi har hatt fine stunde lamme gode vænna. Vi va på Danmarksferie med flotte, gode menneska – og delte god mat, gode lattra og enda flere gode samtala. Vi har vært i Hovden og nytt livet der i fantastisk vær. Vi har feira kjærligheta i vakre Målselv. Vi har vært i flotte konfirmasjona. Vi har hatt koselige besøk, og vi har vært på koselige besøk. Vi har besøkt Sigrid og Manuel sitt nye, flotte hjem i Bardu. Vi har hilst flere nye verdensborgera velkommen, og vi har fått en spillerny nevø. Vi har feira svigermor sin 60års dag. Vi har hatt gode stunde med mange fine små og store menneska. Vi har alt i alt opplevd mye nært, fint og godt. Vi e takknemlig!

Men 2011 har også vært året da Norge ble angrepe. Et angrep som ramma oss alle, og som for all fremtid har merka oss. Æ har fortsatt ikke ord når æ skal snakke om det. Frykten. Sjokket. Hjelpeløsheta. Omfanget. Uvissheta. Og siden sorgen og smerten hos overlevende og pårørende. Tapet. Og no – veien videre. Mitt håp e at vi alle tar med oss det samholdet, den varmen og den kjærligheta landet vårt klarte å mobilisere og vise i tida etter angrepet. For om hat avle hat, ja- så avle kjærlighet kjærlighet. Og med å bry oss om hverandre, og tørre å si i fra når urett blir begått – eller når vi e vitne til hatefulle ytringe – ja, så e vi med på å skape et nærere, tryggere og bedre samfunn.

Desember for mæ e følelsa. Ytterpunkta. Æ vakle mellom sorg og glede. Og æ syns det e godt. Det e tida for varm drikke og telys og gode ord. Tida der man også kan være stille. Sammen. Tida for hjertefred. Her hjemme passe vi på å alltid si at vi e gla i hverandre. Det e en fin ting, og det prøve vi å huske på å også si til de menneskan rundt oss som vi bryr oss om når anledningen byr sæ. Vi har så lett for å ta hverandre forgitt i hverdagen, mens sannheta e den at livet e skjørt – og at vi aldri vet kordan vendinge det vil ta. Så vi lar det være julebudskapet fra oss i år; husk å sett pris på dem og det dåkker har hver dag. Gårdagen e historie – morgendagen e et mysterie – dagen i dag e en gave. Nyt den <3

Med ønske om ei fantastisk deilig jul, og mange gode stunde i 2012 hilse vi i Familien Fjong dåkker med varme klemma og varme hjerta. Vi e gla i dåkker!

Søta

Snorkfrøken står foran speilet og beundrer seg selv i den nye Putti Plutti Pott-nisselua si.

 "Æ e søt som en pepperkake,"  konkluderer hun fornøyd.

Pappan: Ja, du e søt som en pepperkakemann.

Snorkfrøken: Men æ e jo ikke flat.

Gullkorn som beriker hverdagen <3

Aksel Hennie er en klok mann...

"Livet er den eneste veien å gå. Sorgen er der. Jeg er så takknemlig for de små sekundene og minuttene, innimellom de timene og dagene som plutselig er gode, og som fungerer. Det er de øyeblikkene vi skal jakte på. De skal vi bruke alle midler for å nå. Vi skal bruke kunst, kultur, politikk eller hva det måtte være, for å komme oss til de øyeblikkene som gir oss glede og som gir oss lyst på livet. For det fins så mye å ha lyst på livet for."  - Aksel Hennie på Senkveld etter tapet av broren sin-

Å elske - DET er å leve...

...for hva gjør vel livet rikere og mer levende enn nettopp kjærligheten? Ikke bare den klassiske mellom to mennesker - men all kjærlighet og alle kjærlighetsforhold vi inngår i... Å kjenne at man elsker noen er det som gir livet mening, det som gjør livet godt og vondt og godt igjen. Kjærligheten til vår partner, våre barn, våre foreldre og besteforeldre, våre søsken - vår utvidede familie. Og våre venner - som er den utvidede familien vi velger selv - basert på nettopp kjærlighet. Kjærligheten er det som gjør livet levende. Som gir oss trygghet og varme og mening, og som lar oss kjenne at vi finnes i en større sammenheng. Deler man på kjærligheten blir den bare større, og vi får mer tilbake... Men kjærligheten er også basis for smerten. For denne er kjærlighetens pris. Smerten som ligger i lengselen etter å bli elsket, i sorgen over tapt kjærlighet, i savnet etter noen du elsker... Det er et uttrykk som sier "Better loved and lost - than never loved at all." Å nettopp dette sier noe om kjærlighetens kraft. For aldri vil savn og smerte stikke dypere enn det som kommer i etterkant av sann kjærlighet. Ikke bare den klassiske kjærlighetssorgen, men ikke minst den sorgen som ligger i å mistet noen du elsker mer enn livet selv.

Å miste sitt førstefødte barn er en av de ultimate kjærlighetsprøvelser - og den desidert vanskeligste prøven jeg har opplevd. Det å først bære frem et barn, sette det til livet - og for første gang få kjenne den altomgripende, altoppoffrende kjærligheten morskjærlighet er - for så å så alt for tidlig skulle miste han igjen - det er ubeskrivelig. Livet forandres når man setter sitt barn til verden - en selv forandres ugjenkallelig - og likeledes forandres kjærlighetsbegrepet. Å  intenst kjempe livskampen sammen med et nyfødt barn, og så å være nødt til være vitne til dødskampen hans når alt håp om liv var ute - var noe som skulle få meg til å miste troen på livet. Troen på at det ville oss noe godt. Det føltes som om all kjærlighet jeg eide ble begravet der i den lille hvite kista. Som om hele hjertet mitt lå der, sammen med den eneste jeg noen gang hadde elsket høyere enn livet selv. Gjennom den tåretette tåken kjente jeg nok varmen, hørte ordene, så blomstene - med det klarte ikke å trenge inn gjennom det skallet av kulde som omkranset meg. Men når jeg nå ser bildene, leser kortene, minnes mengdene med buketter - så kan jeg kjenne kjærligheten som omringet oss i etterkant av jordskjelvet i livet vårt. Jeg blir varm inni hjertet av å se halvsirkelen av mørkkledde mennesker står og holder rundt hverandre, og som omkranser oss og den altfor lille, hvite kista på den nydelige lille kirkegården mellom hav og hav, den kalde, kalde septemberformiddagen. For jeg kan kjenne kjærligheten. Jeg kan kjenne hvordan vår sorg også var deres, og jeg kan huske de tårevåte ansiktene med fortvilte øyne, de varme håndtrykkene, klemmene og alle de uttalte og uuttalte ordene - som jeg har lagt meg på minne og som gir meg trøst og glede og tro på kjærlighetens kraft.

For visst var kjærligheten der, også da jeg trodde den var tapt for alltid - og visst er det den som har hjulpet meg - og oss - opp og frem og dit vi er i dag. Og den kjærligheten og det hjertet jeg trodde jeg begravet den septemberformiddagen for 4 år siden, den lever jo i meg - i hjertet. Og den døde aldri - den har jeg evig og alltid med meg. Men det å skulle være mamma uten et barn - med hjertet værkende av morskjærlighet og savn, og tomme, tomme armer - DET var den største prøvelsen. For all annen kjærlighet bleknet sammenlignet med den jeg hadde opplevd med min sønn - og det var ikke lenger nok. Hjertet krevde å igjen få elske altomgripende, og føle på de varme, gode følelsesene - for uten det hadde ikke livet lengre mening. Og ikke før jeg over et år senere holdt vår lille sol i armene - vel hjemme fra sykehuset, i vårt trygge, lune hjem - kjente jeg igjen på den gode, varme tryggheten og gleden i hjertet som bare kjærlighet kan gi. Sorgen er aldri blitt borte, men sorg er også kjærlighet - og den bor i hjertet - sammen med minnene, savnet og motet som vår lille, førstefødte har gitt meg. Å komme dit var målet - for da klarte vi igjen å se all kjærligheten som omringet oss - og som hadde vært der hele tiden. Og jeg er full av ydmyk takknemlighet og glede over alle de flotte, gode menneskene som sto oss bi i den vanskelige tiden - og som beriker livene våre. Både mitt, min manns og våre barns liv. Uten hverandre og uten dere hadde vi ikke kommet hit...

Å elske - det er å leve. Og det finnes ubgrenset med kjærlighet har jeg fått erfare. Det å bli mamma igjen har minnet meg om denne sannheten - for jeg elsker jo også min nyfødte sønn like ubegrenset og altomgripende som mine andre to barn. Og likevel har jeg kjærlighet igjen til både min mann, min fantastiske storfamilie, alle mine venner og alle deres barn - også videre - for jo mer vi elsker jo mer kjærlighet får vi. Og visst har troen på kjærligheten fått sin renessanse denne sommeren og høsten - da hele det lille landet vårt mobiliserte all sin kjærlighet - og virkelig viste hverandre og verden at - JA- vi elsker... Jeg håper at vi kan huske dette. At vi kan bære det med oss. At vi klarer å se hvordan det speiler seg i våre egne opplevelser i våre små liv - og huske at vi kan dele. At vi kan ta hverandre inn under vår kjærlighetsparaply, og slik skape varme, forståelse - og ja ; mere kjærlighet...

http://www.youtube.com/watch?v=CLEtGRUrtJo&feature=related

Med kjærlig hilsen... ;)

Priceless...

"Åååå - se mamma! Det va vakker melk!" Utbrøt treåringen da ho fikk servert rosa Biola med bringebær til fredagsfrokosten. Den vakre melka falt virkelig i smak, og var tydeligvis en prinsesse verdig.

Ellers har vi ruskevær i Nordens Paris i dag, og vi har foreløpig bare koset oss inne - til dels under pleddet ;) Skal snart legge ut på en mindre ekspidisjon for å få helgas nescessities i hus. Litt godis må det være. Har også et håp om å få sjekket ut nye Skeidar - som åpnet her i går. Det er imdlertid avhengig av samarbeidsvillige barn, så det gjenstår å se... Forøvrig er helga planlagt med kino med Snorkfrøken. Det blir hennes kinodebut - og både stor og liten gleder seg stort til popcorn og Knerten i knipe. Ellers blir det laksemiddag i dag, og senere gullrekka og et glass rødt med mannen. Så håper jeg på at hvertfall en av jentene i huset får besøkt frisøren i løpet av lørdagen, samt at vi får tatt en tur innom vårt fantastiske bibliotek! Biblioteksbesøk var fast lørdagsrituale i min barndom - og er en tradisjon jeg nå har forsøkt å iverksette for meg og mine. Snorkfrøken er som sin mamma veldig glad i bøker, og har store vanskeligheter med å begrense seg på lånefronten - så det er godt vi har barnevogn med kurv under med oss ;) Forøvrig blir det besøk av slekt og venner. Alltid like koselig - og vi gleder oss!

Ha en fortryllende helg <3