Har sett "Beretninger om begynnelser" - noe som alltid beveger meg. Sist gang var utrolig sterkt, gjenkjenbart og smertefullt spennende. I dag likeså.
For tenk at jeg i dag kan sitte her å savne livet på Nyfødt Intensiv. Jeg skrur klokken tilbake til 2007, og det blir utenkelig. Vi lever intenst, med følelsene utenpå. Jeg sier de samme tingene, tenker de samme tankene, har den samme innstillingen som hun jeg akkurat så på tv. Livet er forsøk på søvn, litt mat, pumping opp og i mente, desinfeksjonssprit, lunken kaffe, alarmer, respiratorsus, samtalerom, tuber, engler i hvitt, leger, blodgass - og HÅVARD. En nydelig liten baby, der inne - i en glassboble. Svevende mellom liv og død, men så levende, så vakker, så perfekt.
Vondt i magen. Redsel. Raske dusjer med telefonen liggende på badet. Skrittene våre som skaper ekko i en stille korridor. Mannen min som sier "Når Håvard blir ungdom skal vi innprente i han at han skal være forsiktig. Ikke noe villmannskjøring. Han skal ikke havne i koma - vi har sittet nok dager og netter og fulgt med på skjermer." Håpet som lever, om enn i varierende grad. Redselen for det ukjente. Troen på livet. Skepsisen. Tårene. Bleieskift med q-tips og små kompresser. Vekten av 685 gram på brystet mitt. Skrekkblandet forventning. Varme klemmer fra verdens fineste sykepleiere. Historier om overlevere. Historier om død. Inntil det siste lever håpet. Jeg hadde en slags urealistisk forhåpning om at kanskje - kanskje - skulle han bare begynne å puste selv når de koblet han fra respiratoren. Jeg visste det ikke var sant, men jeg klamret meg likevel til håpet. Før alt ble vondt.
Jeg savner dette, Håvard - for da levde du. Da kunne vi enda ta oss i å tro at livet var noe som ville oss bare godt. Da kunne vi tenke tankene om du som vokste- som ble en stor gutt. Om regntøy vi skulle kjøpe. Om hopping i vanndammer. Om turer vi skulle gå - med deg. Om en blond liten tass med raske ben. En liten kjempe som aldri skulle slutte å kjempe... Men du er du- og vi kommer ikke tilbake dit. Du er død. Du trengte aldri regntøy, for den septemberdagen da vi sto våte og kalde rundt deg, lå du inne i en kiste.
Livet ble godt likevel. Annerledes, men godt. Vi lever takknemlige dager med dine småsøsken løpende rundt bena våre, og med deg i hjertet. På grunn av deg er jeg bedre, på grunn av deg gjør jeg andre ting for andre mennesker enne jeg ellers ville gjort, på grunn av deg er jeg en bedre mamma, en bedre datter, en bedre kone, en bedre venn, en bedre sykepleier og et bedre medmenneske. Men likevel - i dag savner jeg livet på Nyfødt Intensiv. Det Intensive livet. Livet i en boble, ved siden av verden. Da vi enda ikke visste. Da du varALT. Da vi enda håpet at du skulle hjem med oss. Da vi hørte snakk om "kiloskaker", "familiehybel," matkuponger, sykemelding og omsorgspenger. Da vi kunne snakke om hvorvidt du ville bli svaksynt. Jeg lengter etter hånden din som holdt min så sterkt, og som gav meg styrke.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar